Nyttårsforsett?

Da er vi tilbake i Moberget igjen, etter en koselig julefeiring sammen med min far i Valle. Vi koste oss med god mat og godt selskap, slik jula skal være.

Tradisjonsmat frå Setesdal: Nepespa!

Nå venter noen avslappende dager i stua. Bare jeg, min mann og dyrene. Vi har foreløpig ingen planer, så vi får se hva som skjer.
Nyttårsaften er også nært forestående, og jeg må innrømme at jeg gleder meg utrolig til vi bikker 2011! Det er noe med forventningene om alt som kan (og skal) skje i det nye året, sammen med vissheten om at vi sakte men sikkert går mot vår og en ny sommer - det er oppløftende og gjør meg glad!

Derfor er det tid for nyttårsforsetter, og selv om jeg aldri har brydd meg om slike, så har jeg likevel noen mål for neste år:

- Komme i gang med treningen igjen. Vi snakker muskler! (kondisen er det ikke så farlig med.)
- Fortsette mine sunne matvaner og lære meg nye supper og salater.
- Lese enda flere bøker (jeg SKAL komme meg gjennom Knausgård, uansett hvor treig den er i starten - whats all the fuss about liksom.)
- Dra på minst en utenlandstur!
- Nettshoppe noe mindre enn i 2010..
- Gå enda mer på kino!
- Kjøpe flere sko og vesker (altså bare ikke på nett...:p)
- Ta flere bilder!
- Lære meg å ikke ta noe crap fra noen.
- Smile med hodet høyt heva enda litt mer ;)
- Lære meg å strikke.

Og når det gjelder huset har jeg ingen mål - der har jeg lært at det beste er å ikke sette noen frister. Sannsynligvis blir vi ferdig med mesteparten i løpet av året, men jeg regner ikke med at vi er helt i havn. Uansett så blir det jo bare bedre og bedre for hver spiker som slås inn, så det viktigste er å holde motet (og humøret) oppe.

Kommentarer

  1. Matvraket8. januar 2011 kl. 14:55

    Timiansdoftande gultot- og appelsinsuppe :D

    SvarSlett
  2. Om bloggeren9. januar 2011 kl. 01:25

    Det hørtes godt (og sunt!) ut! Har du oppskrift?

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Hei! Så hyggelig at du vil kommentere! Bruk 'Anonym' dersom du ikke har konto, men signer gjerne med navnet ditt ;)

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvem smittet hvem med hva? Et klassisk korona-mysterium.

Vinterferien nærmet seg og jeg øynet en mulighet til å komme ut av den ensformige hjemmetilværelsen vi har vært fanget i det siste året, om enn bare for noen stakkars dager. Helsministeren og Statsministeren hadde vært ute i media og betrygget hytte-hungrige Oslo-boere om at det var helt greit, og faktisk ganske nødvendig, med en liten getaway til hytten. "Det må da gjelde sånne som meg og," tenkte jeg "selv om jeg skal sørover og ikke på hytta, men besøke foreldre jeg ikke har sett på flere måneder?". Tvilen var der, for jeg er ofte usikker på om ministrene tenker på andre enn Oslo-boerne. Men jeg slo tvilen fra meg og bestemte meg for å dra. Det var da kroppen min begynte showet. Et sårt svelg på morgenen, så senere litt sårt igjen ved lunsj. Deretter ingen sårhet før litt utpå neste dag. Men sårt svelg var likevel nok til å sette meg ut av balanse, så med ministrenes innstendige bønn om testing ved hvert minste symptom friskt i minnet, så bestilte jeg tid for å t...
Les mer

Snillisme

Bilde
Jeg tror vi ofte legger alt for mye bånd på oss i vår streben etter å bli likt av alt og alle. Eller så er det bare jeg som gjør det. Det er ikke sikkert du er enig med meg engang. Men graviditeten denne gangen har ført meg inn i et par situasjoner hvor jeg har vært i fysisk ustand til å legge bånd på meg selv, og jeg må innrømme at det har føltes utrolig befriende. Jeg er lært opp til å være høflig og serviceminded ved enhver situasjon, snu det andre kinnet til og "forstå" meg i hjel på det andre menneskets mulige bakgrunn for å oppføre seg som en dritt. I tillegg er jeg lært opp til å til enhver tid vise min beste side, svelge kameler og holde mitt potensielt dårlige humør innestengt til jeg kommer hjem og helst er alene. Aggresjon og irritasjon, ekstrem trøtthet og kort lunte er egenskaper du ikke skal ha, verken på jobb eller privat. Dæven så godt det er derfor å være så til de grader urimelig avogtil. Som da jeg brølte til en Coop-ansatt fordi de hadde "gjemt...
Les mer

Livstegn.

Bilde
Dette er jo tidenes dødeste blogg. Jeg har barn i magen og går bare hjemme og lager det ferdig. Akkurat nå er hun akkurat så stor at hun ikke klarer å slå hjul der inne lenger. Hun har kontroll på armer og ben, hører oss så vidt og kan skimte lys helt inn dit. Hun hikker, tisser og bajser muligens litt. Og så kan hun drømme. Det er uvisst om hva, ettersom hun jo umulig kan oppleve stort som trengs bearbeiding. Hun har fått et navn, men det har ikke mannen forstått helt enda. Han tror jeg fortsatt er åpen for forslag, men det er jeg ikke. Jeg vil påstå det bare er rettferdig. Jeg har foreslått et to-sifra antall navn, mens han har kommet med ett. På syv måneder. Jeg har altså jobba adskillig hardere enn han med å navngi vår ufødte, og fortjener dermed å vinne konkurransen. Jeg brukte dessuten flere dager på å vurdere hans ene, mens han han viet mine to-sifra maks ett sekund på hver. Så, crash and burn, navnet er mitt. I tillegg til å lage ferdig barnet så organiserer jeg og knyter ...
Les mer