Hypokonderi på sitt beste!

"Det var fire stykker av oss - George, William Samuel, Harris, mig selv og Montmorency. Vi satt på værelset mitt og røkte og snakket om hvor dårlige vi var - ja, jeg mener naturligvis fra et midisinsk synspunkt.

     Vi følte oss så elendige at vi begynte å bli nervøse. Harris sa at han somme tider fikk slike anfall av svimmelhet at det gikk rent rundt for ham, og George sa at han også hadde anfall av svimmelhet så det gikk rundt for ham. Hvad mig angår, så var det leveren som var i uorden. Jeg visste det var leveren, for jeg hadde nettop lest et cirkulære om lverpiller og i det stor opregnet alle de symptomene som forteller når leveren er i uorden.

Det er nokså rart, men jeg kan aldri lese et advertisseent om patentmedisiner uten å finne ut at jeg har den sykdommen det er snakk om; diagnosen stemmer bestandig nøiaktig med det jeg føler.

     Jeg husker jeg gikk inn på leseværelset i Britisk Museum en dag for å slå op i en lægebok om en eller annen ubetydelig skavank jeg led av - jeg tror det var høi-snue. Jeg fant frem boken og leste det jeg var kommet for å lese, og efterpå gav jeg mig i tankeløshet til å bla i boken og lese om sykdommer i sin almindelighet. Jeg husker ikke hvad det var for en sykdom jeg først dumpet bort i, men jeg vet at det var en forferdelig ødeleggende sott, og før jeg rakk halvveis nedover listen over de mest fremtredende symptomer, gikk det op for mig at jeg var sterkt angrepet av den.

En stund satt jeg stivnet av redsel, men så begynte jeg i sløv fortvilelse å bla videre i boken. Jeg kom til tyfus, leste symptomene og opdaget at jeg måtte ha hatt tyfus i månedsvis uten å vite om det. Så begynte jeg å studere hvilke andre sykdommer jeg kunde ha og slo op på sanktveitsdans og fant ut at jeg hadde det også.

Da begynte jeg for alvor å bli interessert i min legemlige tilstand og bestemte mig for å undersøke saken til bunns og ta det alfabetisk. Difteri lot det til at jeg var født med, og kolera hadde jeg med svære komplikasjoner. Jeg slet meg samvittighetsfullt gjennem alfabetets seks og tyve bokstaver og fant at den eneste sykdom jeg ikke var angrepet av, var vann i kneet.

(...)

Så begynte jeg å studere på hvor lenge jeg kunde ha igjen å leve. Jeg forsøkte å undersøke mig selv og følte på pulsen. Jeg kunde ikke føle noen puls til å begynne med. Så begynte den plutselig for full damp. Jeg tok frem klokken for å ta tiden. Den slo syvogfirti ganger i minuttet. Jeg forsøkte å føle på hjertet. Jeg kunde ikke føle at jeg hadde noe hjerte. Det hadde holdt op å slå. Siden er jeg kommet til det resultat at hjertet må ha vært der hele tiden, og at det må ha slått, men jeg kan ikke forklare hvorledes det hang sammen med det.

(...)

Jeg hadde gått inn på leseværelset som en sund og lykkelig mann. Jeg vaklet ut som et avfeldig vrak."

Dette er begynnelsen på boka "Tre mann i en båt - for ikke å snakke om hunden" av Jerome K. Jerome. Fantastisk morro bok om tre menn (og en hund) som bestemmer seg for å seile på Themsen noen uker, for å få litt sårt tiltrengt hvile (de er jo alle meget syke). Anbefales!