Historien om Hørdur.

13 år var jeg da jeg første gang fikk meg "egen" hest. To islandshester fra Rjukan entret Valle til en spent og nervøs Hege. Det var ikke første gang jeg møtte de, jeg kjente de allerede fra våre sommerferier på Hardangervidda. Jeg har glemt hvor mange sommere vi var der, men jeg vil tro det var 4-5 på rad. En uke med hest, hest, hest. To mils rideturer hver dag. Ble kjent med andre hestejenter (og noen gutter..) og hadde det topp. Gleden var stor da jeg fikk lov å ha to av hestene derfra på for i vinterhalvåret.

Før digitalkameraets tid, så jeg har tatt bilde av fotoalbumet. 

 Her sitter jeg på Neisti. De gresset i hagen vår en ukes tid.

Hørdur og Neisti. To unge gutter, den ene brun og den andre blakk. En rolig og bedagelig, en hissigpropp. Hørdur var hissigproppen, og det var han jeg ble forelska i. Så forelska, at jeg hadde han på for i 7 år, bare med pause i sommerferiene når han var på jobb på Hardangervidda. Han fulgte meg fra jeg var 13 til jeg var 20 år. I løpet av de årene bodde jeg omtrent i stallen, sammen med mine medsammensvorne hestevenninner. Vi var på rideturer over hele bygda, brukte hestene til å utforske alle stier og veier vi kom over. Det var mange ville galloppturer, og et under at det alltid gikk bra. Vi rei i skogen og på fjellet. Et par ganger tok vi med oss skolebøkene og leste til eksamen ved ett eller annet vann. Vi snørekjørte (hang etter hest på slalomski) og arrangerte stevner.

I tillegg til all ridningen, følger det masse arbeid med det å ha hest. Jeg har haugevis med fantastiske minner. Som da vi flyttet gjerde i mørket og øs pøs regnvær. Med kun hjelp av to sykler flyttet vi stolper, stømapparat og tråd fra ett beite til et annet.  Da vi var ferdige var vi så våte at vi like godt gikk og badet. Fullt påkledd.
Å hente høy - flere tonn med stikkende høy, fryktelig mens det stod på - herlig å tenke tilbake på. Hente sagflis i -15 grader, krysse fingrene for at det ikke hadde vært så kaldt for sagbruket at det ikker var flis å oppspore. Å ha verdensmesterskap i flishenting, bare for å gjøre det litt gøyere.
Og selvfølgelig timene med samtaler på hver vår bøtte i stallgangen, mens hestene gomla fornøyde på kveldsmaten sin. I stallen løste vi verdensproblemer. I stallen oppstod verdensproblemer. I stallen feira vi bursdager, og en gang i blant hadde vi tomanns-vors der (da jeg var blitt 18, selvfølgelig...).

13 år og forelska. I Hørdur.

 13 år og overbevist om at forelskelsen var gjensidig.

Å bade med hest er en fantastisk opplevelse! I vårt tilfelle ble det oftest en del kaos - det er lett å skli av en våt hesterygg, og da er det ofte naturlig å ta tak i halen for å prøve å komme seg på igjen. Som regel stakk hestene av, og vi måtte løpe etter. Det var nok litt av et syn.

14 år gammel, og Hørdur var en selvskreven accessoir på
 konfirmasjonsbildet mitt.

En vakker hest med rimfrost i pels og man.

I 7 år hadde jeg altså Hørdur på for. Eieren hans bodde på Rjukan, men med over 20 hester så var han glad for å få satt de bort om vinteren. De siste to årene jeg hadde Hørdur, skjedde det noe leit. Han ble påkjørt av en bil, og ble halt. Han ble også redd for biler. Det førte til mange utfordringer. Lite ridning og mye trening på å bli trafikksikker igjen. Det ble han aldri. Så kom nyheten om at eieren hans måtte selge hestene sine, inkludert Hørdur. Jeg var allerede klar over at det var mitt siste år med Hørdur, for studietiden nærmet seg. Det endte med at jeg kjøpte halve hesten sammen med ei dame i Skien. Og jeg flytta til andre enden av landet for å studere. Det gikk dog ikke lang tid før jeg skjønte at han ikke hadde det noe bra hos sin nye eier. Han fungerte dårlig der, var sur og vanskelig. Eieren hans ville ikke ha han lenger, og trua med å slakte han. Så jeg kjøpte han. Uten sted å ha han, og 200 mil unna. Heldgivis fikk jeg god hjelp fra mi venninne, og i løpet av en dag hadde jeg både kjøpt og solgt han. Han havna i Trøndelag og stortrivdes der, fikk gå med mange andre hester - og leke turisthest igjen på sommeren.

Årene gikk, og han fikk enda en ny eier. Der hadde han det også bra, jeg kom i kontakt med henne og fikk både høre om han og se bilder.

Sommeren 2008 var jeg og min mann ved en tilfeldighet i samme område som der jeg visste Hørdur bodde. Vi tok kontakt med eieren - og fikk lov å hilse på han. Det var en utrolig opplevelse - 6 år etter jeg sendte han fra meg.

25 år gammel. Møter hesten "min" igjen etter 6 år. Fortsatt overbevist om at gjensynsgleden var gjensidig ;)

Nå har jeg derimot fått vite at Hørdur ikke lever lenger. Han ble veldig gammel, og fikk vondt i bena. Behandlinger fungerte ikke, og dyrlegen sa at det var på tide å ta det vanskelige valget.  Han fikk en siste sommer sammen med kjæresten sin, ei hoppe han gikk sammen med.

Hørdur har hatt et langt og innholdsrikt liv, stort sett bare med mennesker som har vært glade i han.
Han gav meg mine aller beste år, og minner for livet.
Håper han løper rundt på et grønt og saftig beite et sted i heste-himmelen, med sin hvite, rufsete man flagrende, med ørene spissa og halen høyt løfta.

Takk for alle minnene, Hørdur :)