Frostsol

Jeg har tenkt på at jeg kanskje er et dårlig menneske som ikke gjør alt jeg kan for å gjøre verden til et bedre sted. Jeg burde gi halve lønna mi til de som ikke har det så bra, jeg burde tenke miljø både når det gjelder mat og ting. Jeg burde gi bort alt jeg ikke bruker istedet for å prøve å selge det. Jeg burde tenke økologisk og bekymre meg for skumle ingredienser. Men så gjør jeg jo ikke det, og det kan få et usikrere menneske enn meg til å føle seg fæl. Men jeg brenner for andre ting. Det er andre ting som får mitt hjerte til å slå fortere av engasjement. Det er andre saker jeg føler jeg må rope litt høyere om, for å kanskje vekke en eller annen. Hvis jeg skulle gått i demonstrasjonstog, så vet jeg hvilken sak det hadde vært for. Det er andre ting jeg tenker på når jeg shopper eller spiser. Jeg tenker på andre former for urettferdighet. Og så tenker jeg; er det ikke bra at vi tenker på ulike ting? At jeg brenner for dette, og du brenner for noe annet. Til sammen så sørger vi ...

Er det noen som lurer på hva meningen med livet er? Som tenker at det må være en grunn utenfor oss selv for hvorfor vi er her, og at noen eller noe har ansvaret for oss? Svaret er ganske enkelt. Det er ingen mening med livet utenfor oss selv, og den eneste som har ansvaret - er oss. For meg føles det veldig unaturlig å tro at det skulle være noen større grunn til at jeg er her, enn at reven, haren, ugla og jerven er her. Verden er et eneste stort hiearki, og vi er bare tilfeldigvis på toppen. Dette har dog ingen større verdi enn at vi har større sjanse for å overleve enn de under oss. Vissheten om alle tilfeldighetene er ikke deprimerende, det jeg opplever som deprimerende er å lete etter svar på et dumt spørsmål. "Hva er meningen med livet". Man kan konsentrere seg bedre om å leve når man har slått seg til ro med at det ikke er noen mening. For det at det ikke er noen mening, betyr ikke at livet ikke inneholder mening. Her og nå. Men ikke så mye lenger. Det er vel derfor ...

I dag føler jeg meg sånn der jeg-er-tjukk-og-håpløs-og-kommer-aldri-til-å-bli-noe-annet-heller, og jeg krøller meg sammen på sofaen og tenker veldig negative tanker om meg selv. Jeg synes det er veldig fascinerende hvordan tankene kan endre seg så drastisk selv om forholdene ikke har endra seg i det hele tatt. Jeg var den samme personen i går som i dag, men i går følte jeg meg svært fornøyd i min egen kropp og jeg var enig med meg selv om at jeg er den jeg er og at det duger. Jeg forsøker å nøste sammen trådene fra i går til i dag for å finne ut hvor det skar seg, og svaret tror jeg ligger i det jeg skrev om i forrige innlegg. Du vet den der inspirasjonsgreia. Hvordan jeg blir trassig og sur over å se hvordan andre "får det til". For da jeg begynte å bli fornøyd med meg selv, så begynte jeg også å se framover og videre. Jeg klikket meg inn på en link til ei fitness-side. Jeg bladde litt i ei kokebok. Jeg skumleste en blogg. Og så mistet jeg all min inspirasjon. For der jeg v...

- Glasset eller koppen jeg velger til mine ulike drikker må passe til det som skal drikkes. Akkurat nå digger jeg å drikke cola fra små plastikk-krus. Veldig upraktisk, ettersom jeg må fylle på veldig ofte. - Jeg føler et enormt raseri innvendig hvis jeg mister noe på gulvet. Det går veldig fort over, da, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg klikker litt hver gang håndkleet faller på gulvet - spesielt hvis jeg nettopp har hengt det opp. - Spesielt god mat må jeg spise forran TVen. Det er bortkasta kos å spise kosemat ved kjøkkenbordet. Og jeg kan ikke begynne å spise før jeg har funnet fram til noe å se på. - Jeg kan ikke spise noen av endene på bananen. Leste et sted at det kunne bo edderkopper i en av de, men husker ikke hvilken så derfor dropper jeg begge. - Jeg er ekstremt systematisk. Alt har sin plass, og jeg føler en enorm ro ved å vite at alt er der det skal. Og det motsatte. - Motivasjon i form av inspirasjons-bilder funker ikke på meg. Jeg blir bare sur og tr...

Jeg skulle gitt mye for to dager med fri uten barn i hus. Vet dere hvor vanskelig det er å gjøre noe når man har en ettåring i beina hele dagen? Jeg er i utgangspunktet ikke typen til å "gjøre" så mye sånn rent generellt, men det er jo som kjent det man ikke kan gjøre man helst skulle gjort. Rydder jeg på kjøkkenet, for eksempel ut av oppvaskmaskina, så er ett par bittesmå hender der med en gang for å pirke og ta på alt i bestikk-kurven, gjerne ta det ut og hive det på gulvet. Og ikke sjelden står det skarpe kniver i den kurven, så da må man enten forte seg, distrahere eller bruke kroppen på uvante måter for å shield and protect whilst working. Klok av erfaring har vi sikra alle tilgjengelige skapdører. Og skuffer. Men når jeg rydder på kjøkkenet, må jo disse stå oppe slik at jeg får tilgang dit jeg skal. Så mens jeg rydder ut av oppvaskmaskina og nærmer meg destinasjonen, har hun allerede vært der og hivd ut alt som var inni der. Det blir liksom som en evigvarende ryddejobb ...

Vi har en vegg. Den har stått der i flere år nå, og ødelagt helhetsinntrykket av vårt stadig finere hus. Veggen er der hvor inngangsdøra er, så det er ikke mulig å unngå og legge merke til den. Den står der med sitt stående, hvite, falmende panel mot vårt nye, liggende, gråe og freshe panel. I skjøten er det presenning, for å holde vind, snø og krypdyr unna (forestiller jeg meg hvertfall). Veggen er skikkelig stygg. Midt på er et vindu, kanskje verdens styggeste vindu. Jeg kan ikke fatte - og begripe - hva de forrige eierne tenkte da de hang det opp. Jeg kjenner jeg får lyst til å kaste opp, så stygt er det. Beveger du blikket nedover og forbi den stygge veggen, møter blikket ditt vår såkalte veranda. I mange, mange år har en stabel paller fungert som veranda og inngangsparti. Det er så stygt at jeg ikke har brydd meg med det. Ethvert forsøk på å pynte opp har blitt forkasta før det engang har blitt gjort, å pynte på noe så stygt vil bare understreke dets stygghet. Det er mulig enkelt...

Jeg skulle ønske vi hadde en kjellerleilighet under huset vårt, som bare stod tom. Med ørsmå vinduer høyt oppe ved taket, som var dekt av mørke gardiner, hvor det på gulvet stod en lav hjørnesofa, grå, med ullteppe i. På det svarte sofabordet forran den store vidskjerm-tven stod en bolle med kjips og et glass med cola, og det var kanskje ingen som brydde seg om at jeg tok en - bare en - røyk inne. Og at det ikke var noe taklys, bare ei stålampe i det ene hjørnet og et par lampetter på veggene. Og at jeg gikk ned dit, bare jeg, og låste døra, og at jeg satte på den første filmen i Ringenes Herre-triologien, og surrounden gjorde at jeg hadde lyd og stemning rundt hele meg, og at jeg av den grunn ikke hadde plass til noe annet i hodet mitt enn akkurat det. Så skulle jeg bli der nede til jeg hadde sovnet, for så å våkne og se videre på film og gjenta det hele til jeg ble skikkelig skikkelig lei. Da skulle jeg gå opp igjen, til liksom livet mitt. Det hadde vært inmari deilig å hatt en kje...