Frostsol

 "Du vet, det er jo ikke sånn her det skal være". Jeg sier det med sånn lener-seg-fram-over-bordet, ikke et kjøkkenbord, men et slikt lite og lavt kaffebord, med bena i kors og den ene albuen hvilende på kneet: "du vet, det er jo ikke sånn her det skal være." Med en stemme som viser at dette er en ubestridelig sannhet jeg nettopp har fått innsikt i, "det er jo ikke sånn her det skal være". Jeg har hatt en ganske dårlig dag, en sånn dag som begynner med mørke skyer allerede før du har dratt vekk gardina for å ta en titt på dagens vær. Og som fortsetter med mørke skyer og tung luft som presser deg ned i liggende, i beste fall sittende, og gjør det vanskelig med alle dagens gjøremål. Tristhet som legger seg i brystet og truer med å bryte deg ned ytterligere. Jeg dro og hentet ungene på skolen, minus femten grader, en ikke lenger sjarmerende kulde, men heller en iskald kulisse så langt øyet kan se. Dunlette snøflak og islagte veier. Ungene var i ganske dårlig ...

En ting er sikkert. Livet gjør deg verken morsommere eller mer interessant! Det er jo helt utrolig å innse at både humor og intelligens er fraværende når jeg nå har nådd år 2020 - seks år etter forrige blogginnlegg. Og det er ikke bare på grunn av COVID-19, selv om den selvsagt ikke har gjort noe positivt for verken fantasi, ambisjon eller livsglede. Det er ikke godt å si hva som har gjort personen ved tastaturet så usedvanlig humorløs og kjedelig at et enkelt blogginnlegg tok omtrent to dager med intens kluring å få på plass, hvorpå resultatet faktisk ble helt uten innhold. Det er ikke godt å si om det er mitt liv eller om det er vårt kollektive liv som har skylda - men at mine tanker befinner seg i det mørke spekteret og har gjort det i minst seks år, det skal det ikke mye kluring til for å innse. At man kan telle på en hånd antall ganger man har ledd godt det siste halvåret gjør jo ikke utsiktene for et godt blogginnlegg noe større heller.  Men man må jo ikke gi opp, det er ende...

Dette er jo tidenes dødeste blogg. Jeg har barn i magen og går bare hjemme og lager det ferdig. Akkurat nå er hun akkurat så stor at hun ikke klarer å slå hjul der inne lenger. Hun har kontroll på armer og ben, hører oss så vidt og kan skimte lys helt inn dit. Hun hikker, tisser og bajser muligens litt. Og så kan hun drømme. Det er uvisst om hva, ettersom hun jo umulig kan oppleve stort som trengs bearbeiding. Hun har fått et navn, men det har ikke mannen forstått helt enda. Han tror jeg fortsatt er åpen for forslag, men det er jeg ikke. Jeg vil påstå det bare er rettferdig. Jeg har foreslått et to-sifra antall navn, mens han har kommet med ett. På syv måneder. Jeg har altså jobba adskillig hardere enn han med å navngi vår ufødte, og fortjener dermed å vinne konkurransen. Jeg brukte dessuten flere dager på å vurdere hans ene, mens han han viet mine to-sifra maks ett sekund på hver. Så, crash and burn, navnet er mitt. I tillegg til å lage ferdig barnet så organiserer jeg og knyter ...

Jeg har aldri nyttårsforsetter, men jeg har noen for 2014. De er stort sett helt seriøse og ganske kjedelige, men jeg er ganske seriøs og kjedelig for tiden så det passer jo bra. 1. Sove mindre og puste mer. 2. Trene kroppen tilbake til der jeg var og fortsette videre til den er som den skal. 3. Se alt i riktig perspektiv. 4. Møte blikk og smile mer. 5. Velge de viktige kampene. 6. Lære å kjede meg riktig. 7. Bry meg oppriktig. 8. Fortsette å være en god kone og mor. 9. Drømme litt. 10. Gjøre ting jeg ikke tør.

Jeg tror vi ofte legger alt for mye bånd på oss i vår streben etter å bli likt av alt og alle. Eller så er det bare jeg som gjør det. Det er ikke sikkert du er enig med meg engang. Men graviditeten denne gangen har ført meg inn i et par situasjoner hvor jeg har vært i fysisk ustand til å legge bånd på meg selv, og jeg må innrømme at det har føltes utrolig befriende. Jeg er lært opp til å være høflig og serviceminded ved enhver situasjon, snu det andre kinnet til og "forstå" meg i hjel på det andre menneskets mulige bakgrunn for å oppføre seg som en dritt. I tillegg er jeg lært opp til å til enhver tid vise min beste side, svelge kameler og holde mitt potensielt dårlige humør innestengt til jeg kommer hjem og helst er alene. Aggresjon og irritasjon, ekstrem trøtthet og kort lunte er egenskaper du ikke skal ha, verken på jobb eller privat. Dæven så godt det er derfor å være så til de grader urimelig avogtil. Som da jeg brølte til en Coop-ansatt fordi de hadde "gjemt...

Grøt til frokost, observere hvordan mørkt blir til lyst ute, barnetv og godstolen sammen. Flere timer til vi skal noe, null stress. Gjespe og le sammen - og litt tid til alenelek og nettsurfing. Lykken kommer i de enkleste forkledninger.

Jeg veit så inmari godt at livet er her og nå. Jeg har slutta å tenke på "der framme", som en endestasjon hvor alt kommer til å skje. Livet forsvinner dag for dag, og det er ingen grunn til å tro at jeg vil være verken rikere eller lykkeligere om ti år enn jeg er i dag. Vissheten om det er det derimot ikke så godt å vite hva man skal gjøre med. For hvis jeg skal være ordentlig ærlig og aldri så lite pessimistisk, så lever jeg ikke det livet i dag som jeg skulle ønske jeg gjorde. Og de tingene jeg skulle ønske jeg gjorde, får jeg ikke til å gjøre. Det skorter på mot og energi. Jeg tror det er sånn for mange mennesker, egentlig. Det er ikke snakk om de store tingene - som å reise jorden rundt - men veldig små og lett oppnåelige ting som jeg bare ikke gjør. Det er frustrerende. Og hvis du er en av de som sitter med ett øyebryn heva og tenker "men så bare gjør det, da", så har jeg bare en ting å si, og det er at du er heldig som ikke vet hva jeg prater om og som leve...