Frostsol

Grøt til frokost, observere hvordan mørkt blir til lyst ute, barnetv og godstolen sammen. Flere timer til vi skal noe, null stress. Gjespe og le sammen - og litt tid til alenelek og nettsurfing. Lykken kommer i de enkleste forkledninger.

Jeg veit så inmari godt at livet er her og nå. Jeg har slutta å tenke på "der framme", som en endestasjon hvor alt kommer til å skje. Livet forsvinner dag for dag, og det er ingen grunn til å tro at jeg vil være verken rikere eller lykkeligere om ti år enn jeg er i dag. Vissheten om det er det derimot ikke så godt å vite hva man skal gjøre med. For hvis jeg skal være ordentlig ærlig og aldri så lite pessimistisk, så lever jeg ikke det livet i dag som jeg skulle ønske jeg gjorde. Og de tingene jeg skulle ønske jeg gjorde, får jeg ikke til å gjøre. Det skorter på mot og energi. Jeg tror det er sånn for mange mennesker, egentlig. Det er ikke snakk om de store tingene - som å reise jorden rundt - men veldig små og lett oppnåelige ting som jeg bare ikke gjør. Det er frustrerende. Og hvis du er en av de som sitter med ett øyebryn heva og tenker "men så bare gjør det, da", så har jeg bare en ting å si, og det er at du er heldig som ikke vet hva jeg prater om og som leve...

Det er valg i morra. Jeg stemte i dag, etter å ha vært usikker på parti helt fram til i går. Det er vel ikke som om jeg føler jeg har funnet perfeksjonpartiet, men jeg har hvertfall funnet veien og sida jeg foretrekker. Interessant, egentlig, for jeg har vært innom nesten alle partiene på veien. Jeg har innsett hvor lett det er å la seg smitte av andres meninger når man ikke har tenkt seg så nøye om selv. Det er enklere å si "ja" og "mm" enn å si "njææ jeg tror ikke jeg er enig med deg der". Hvertfall hvis man ikke har et argument å slå i bordet med, bare en følelse. Så jeg innrømmer det glatt; jeg har gått rundt og trodd jeg mente noe helt annet enn det viser seg at jeg mener. Fordi når jeg har blitt tvunget til å argumentere, så ender jeg alltid på samme sted. Og det hjalp meg å ta valget. Så nå kan jeg legge meg med en god følelse. Bare synd jeg tok en titt på "Åndenes makt" først, fordi den overskygga det gode og jeg er nå fylt av "det...

Jeg våkna av en lyd i natt. Det var en svak, svak lyd, men den var helt klart av noe levende. Først tenkte jeg det var ei mus, for den var sånn uregelmessig i lydene sine som mus pleier å være. Krafs, krafs - og så stille lenge. Jeg holdt pusten og lytta med begge ørene, for det var nesten som om den var inne i rommet? Hva spiste den på? Plasten inni veggene? Min mann? Jeg lå sånn lenge og lærte meg ett og annet om å lytte. Først og fremst at det er lurt å ta ut øreproppene. Så, at du hører bedre hvis du har øynene åpne. Og etterhvert fikk jeg mer og mer følelsen av at lyden kom utenfra, rett utenfor vinduet vårt som stod oppe. Jeg tenkte at det måtte være et dyr som spiste på noe, kanskje på en søppelpose eller noe den hadde dratt utover. Og så begynte jeg å tenke på at det kunne være et menneske, kanskje et som akkurat nå forsøkte å klatre opp brannstigen til babyjenta. Det gjorde at jeg bestemte meg for å kikke ut, selv om det strider mot alt i hele meg - da er nemlig risikoen for ...

Jeg har ikke humor lenger. Jeg tror den er borte, det kan for eksempel hende jeg har kasta den i søpla sammen med energien min. Jeg forsøkte meg på en spøk her på søndag, men den falt død om og skapte pinlig stillhet og hevede øyebryn. Jeg husker en gang i sommer. Da lo jeg. Jeg fikk servert en historie som var så levende at jeg lo så hardt at det kanskje så ut som om jeg grein. Mista kontrollen over ansiktsmusklene. Ja, og så lo jeg så tårene trillet av den der linken jeg la ut for noen dager siden, det er sant. Men jeg tror mye av grunnen til det var at jeg var trøtt, lå på sofaen og det hele ble litt hysterisk. Jeg leser litt om mindfulness. Og en av øvelsene er å smile mens man puster. Tanken er at man skal bli glad av det, vil jeg tro. Jeg tror jeg bare ser psykotisk ut. Jeg tror jeg hadde hatt godt av å bli rista litt. Kanskje hengt litt på hodet og fått løs den der strenge kontrollen som har satt seg som en sykdom i kroppen min. Riste litt mentalt på håret - ja kanskje det...

1. När gick du upp i morse? – Kommer an på hva du mener. Jeg var mye oppe og gikk mellom 03-05.00, men sånn i tradisjonell form stod jeg opp halv syv. Nuvel, 06.40. 2. Vem ringde du senast? – Min mann. 3. Vad har du i dina fickor? - Ingen lommer på disse joggebuksene, nei! 4. Vad köpte du senast? – En Jensen kontinental-seng!  5. Vad får dig att bli riktigt arg? – Jeg blir sint når jeg ikke blir respektert og hørt. 6. Om du var fast ensam på en öde ö, vilka tre saker skulle du ta med? – Jeg hadde tatt med min mann. Så hadde han ordna opp. 7. Är du morgon- eller kvällsmänniska? – Ingen av delene, jeg hater å stå opp og jeg hater å være trøtt om kvelden. Jeg er et sove-menneske. 8. Senaste filmen du såg på bio? – Vi så World War Z - dritbra. 9. Vad uppskattar du hos en vän? – Humor, vennlighet og lojalitet. 10. Har du någon gång badat naken utomhus? – Ja! 11. Vad äter du helst? – Tjah, akkurat nå har jeg ikke lyst på noe som helst. 12. Är du driven som person...

Nå har det gått halvannen uke uten Buffy, og jeg begynner å venne meg til det. Det slår meg fortsatt mange ganger om dagen at hun ikke er her, det er veldig rart å sove til åtte uten at hun lager utålmodige jeg-er-sulten-lyder som vekker meg. Eller å legge meg bakover på terrassen for å la sola varme ansiktet, uten at jeg blir angrepet av en enorm skygge med våt snute. Problemstillingen "hvem skal gå tur med Buffy" eksisterer ikke lenger, og jeg kjenner at det er godt. Når jeg kommer hjem med armene fulle av greier og jeg ikke må brøle for å få henne til å slutte å hoppe og klore meg opp. Det er og litt godt. Samtidig som det er fryktelig trist. At det ikke er liv ved porten, liksom. Den står der og er helt død. Jeg er veldig delt i følelsene, og det tror jeg jeg kommer til å være for alltid. Men det er vel greit. Jeg er syk - det er barnehagestart. Minsta var syk i tre dager, og så ble jeg det. Hodet mitt er tett, jeg nyser hele tiden og jeg puster som en hval. Det eneste...