Frostsol

Jeg tror det er våren jeg venter på. 

Men jeg aner ikke KVA!

Den siste uka har jeg befunnet meg i 1999. Jeg var 16 år, og jeg har lyst til å si dum som et brød, men det var jeg ikke - ikke hele tiden - bare store deler av den. Jeg visste selvsagt alt om livet, og alt om meg selv. Grunnen til at jeg har reist fjorten år tilbake i tid er enkel. Jeg redigerer opptak jeg gjorde med videokameraet på den tiden. Jeg fikk videokamera til konfirmasjonen min, et analogt sådan, som knirka når man zooma, og jeg hadde det i en periode med meg overalt. Morsom og flau underholdning for en trædveåring som endelig vet alt om livet og alt om seg selv. Nå har jeg gått til det skrittet og fått filmene digitalisert. Det koster flesk, men det er eneste løsning dersom jeg ikke vil at filmene skal mygle bort av seg selv. En og en skal de fremkalles og redigeres. Den siste uka har jeg altså vært i 1999, og stedet var Irland. Ei på seksten og ei på atten, to uker alene på tur i øllens land. Jeg er lei for å si det, men det gikk overraskende bra. To timer med intetsi...

Jeg har, som jeg tror jeg har nevnt, en muskelbunt av en personlig trener som pusher meg gjennom sånn cirka to treningsøkter i uka. Det er dritgøy, jeg blir alltid supergira etterpå. Problemet er dog nettopp 'etterpå', for jeg klarer ikke å fortsette jobben når jeg kommer hjem. Du vet, "kostholdet er halve jobben". Så hvis du lurer på hvor mange kilo jeg har gått ned siden jeg begynte, så er svaret +1. Jeg kan alltids late som om den kiloen er muskler, men jeg trodde ikke muskler skulle være så slappe og deigete.. I går, da jeg hadde vært og skifta til mitt nye semi-fancy treningstøy (hullete bukse, neongul sportsbh og svart, for stor tskjorte) og gikk opp i treningsrommet, så var det fullt av folk. Vanligvis er det alltids noen som løper eller sykler eller løfter vekter, og de er vanligvis et ganske representativt utvalg av den normale befolkning. Men i går var det fem sett med to meter lange, slanke og solariumsbrune ben som løp på mølla, alle med siste treningsmo...

Jeg var i samme rom som døden. Den var så autoritær og så respektinngytende at jeg stod med bøyd hode og turte ikke se den inn i øynene. Den hang som en dommer over meg og trykka meg mot gulvet. Jeg følte for å knele og folde hendene, kanskje få den til å smile. Men døden smiler ikke, den bare venter. Jeg har mer respekt for døden enn for livet. Jeg synes den er større. Når man fødes kommer man fra ingenting og hives ut i alt'et. Man vet ingenting, forventer ingenting. Når man dør, går man fra alt og over i ingenting. Kontrasten er enorm. Ens lange liv med erfaringer på godt og vondt betyr ingenting. Det er en hard sannhet. Man slukner, man er ferdig. Kroppen tar slutt, det er ingenting mer å hente. En hel persons liv er over, og alt man har opparbeidet av tanker, minner og følelser - slukner. Alle fortjener ett minutts stillhet når det hele er over. De færreste får det. Ett minutt, kontra et helt liv. Er man heldig, har man påvirket noens liv i den grad at man på et vis lever vi...

Det er skikkelig lenge siden jeg har hatt en, hva kalte jeg det? Superdag? Jeg tror jeg har en dødelig sykdom, kanskje et virus, det må jo være noe som spiser på energilageret og humøret mitt. Det kan jo ikke bare bli tomt og dårlig av seg selv sånn helt uten grunn? I går så gikk jeg og la meg klokka treish. På dagen. Jeg sovna på et blunk, jeg rakk ikke å tenke engang. Tre timer senere våkna jeg på et blunk, og jeg hadde ikke flytta på en arm eller snudd på hodet engang. Jeg mener, hva skjer med det.  I kveld er det lørdag, eller - det har det vært hele dagen. Det har også vært kaldt hele dagen, men så ble det kaldere når det nærma seg kvelden. Kaldt i januar er vel egentlig ingenting å skrive om. Det er nesten ikke noe poeng å tenke på det engang, hvertfall ikke snakke om, fordi hvis vi skal snakke om kulda allerede fra januar så må vi snakke om det veldig lenge. Skjønner du tankegangen? Ettersom det er kaldt helt til mai. Uansett. Bla bla. Jeg har tenkt endel på venner i ...

Jeg vet ikke åssen det er med deg, men mitt liv er sammensatt. Den ene dagen er det full rulle fra jeg står opp av senga, jeg har rydda og vaska huset før jeg engang har kommet ut av nattøyet. Jeg føler meg som super-mom og super-wife, super-girl og super-woman og jeg understreker det hele ved å lage meg super-frokost bestående av super-sunn mat. Andre dager velter jeg ut av senga klokka tolv og føler jeg har sovet under en lastebil med ansiktet trykt  ned i asfalten, drit sulten på randen av kvalme - og dagen er så full av burde-burde at det ender med at jeg tråkker over alle haugene av rot og klær og leker på min vei mot kjøleskapet og matskapet før jeg tråkker over det samme på vei tilbake mot sofaen med min Red bull og min halvspiste kjipspose. Å ja, og i dag er en sånn dag. For snart en uke siden hadde jeg en super-dag. Og jeg fant ut at klesskapet mitt skulle til pers, da nitti prosent av dets innhold aldri ser dagens lys, og hvertfall aldri havner på min kropp. I ...