16!

Den siste uka har jeg befunnet meg i 1999. Jeg var 16 år, og jeg har lyst til å si dum som et brød, men det var jeg ikke - ikke hele tiden - bare store deler av den. Jeg visste selvsagt alt om livet, og alt om meg selv. Grunnen til at jeg har reist fjorten år tilbake i tid er enkel. Jeg redigerer opptak jeg gjorde med videokameraet på den tiden. Jeg fikk videokamera til konfirmasjonen min, et analogt sådan, som knirka når man zooma, og jeg hadde det i en periode med meg overalt. Morsom og flau underholdning for en trædveåring som endelig vet alt om livet og alt om seg selv.
Nå har jeg gått til det skrittet og fått filmene digitalisert. Det koster flesk, men det er eneste løsning dersom jeg ikke vil at filmene skal mygle bort av seg selv. En og en skal de fremkalles og redigeres. Den siste uka har jeg altså vært i 1999, og stedet var Irland. Ei på seksten og ei på atten, to uker alene på tur i øllens land. Jeg er lei for å si det, men det gikk overraskende bra. To timer med intetsigende pjatt har blitt redigert ned til førtifem minutter med humor. Jeg koser meg. Jeg koser meg dog ikke med redigeringsprogrammet jeg har brukt. For å gjøre en lang historie kort, så fant jeg først ut da jeg var ferdig med filmen at apple ikke har program du kan bruke for å brenne DVD. Hørt på maken? Noen timer med banning, googling og venting i apples support-telefon resulterte i at jeg måtte bruke mange kroner på å kjøpe meg et slikt ett. Mine følelser til apple er i ferd med å kjølne. Uansett, filmen er ferdig og jeg er rett så fornøyd med resultatet. Selv om mannen satt med pute forran ansiktet da han så den.



Åh, trodde du at du skulle få se den nå? Sorry.