Oppussing - fire år etter.

Det har tatt meg sånn ca. fire år å innse realitetene i det å pusse opp et hus. Da vi kjøpte huset en augustdag i 2007 trodde jeg på ramme alvor vi skulle kunne feire kommende jul i nytt hus. Det skulle ta oss seks måneder før vi kunne flytte inn i en halvveis ferdig stue uten elektrisitet, og ytterligere fire år før jeg virkelig forstod realitetene i det å pusse opp et hus.

I dag, den siste augustdagen i 2011, er vi fortsatt ikke ferdige. Vi er på mange måter i en ganske lik situasjon som for fire år siden; vi har nettopp flytta opp i andre etasje, vår nye lille stue, uten elektrisitet og ikke klare for julegjester. Forskjellen er dog at det ikke kommer til å føyke snø inn gjennom veggene og det kommer ikke til å dryppe vann ned langs pipa når det regner. Det vil heller ikke våkne til live ti millioner fluer når våren atter banker på døra en dag i april, ei heller vil vi måtte jakte på fugler som på underlig vis har kommet seg inn gjennom mønet og lagd reir i veggen.

Jeg kommer ikke til å våkne midt på natten av en bannende mann som har ligget våken hele natten og hørt på regnet som hamrer ned på vårt uferdige tak, som kun er dekket av en dårlig presenning. For så å kjenne hvordan madrassa vi ligger på på gulvet i stua blir våt, når presenningen ryker og vannet fosser ned trappa og inn over gulvet. Jeg vil aldri mer måtte bruke alt av bøtter og skåler, tepper og dyner vi eier for å forsøke å fange opp litt av vannet som drypper ned gjennom vårt nettopp ferdigmalte stuetak.

Ei heller trenger jeg å lytte til musene spise seg gjennom det tynne laget med sagflis i vegger og tak, tilsynelatende så nærme at det er rart de ikke har kommet gjennom.

Da vi kjøpte huset for fire år siden ante jeg ikke hva som ventet oss. Jeg var en naiv jente som så for meg at vi bare skulle spikke og pusse litt her og der, slå inn en liten spiker kanskje og male litt og sånn. Og at vips skulle et skeivt hus fra slutten av førtitallet se ut som en moderne villa fra 2011. At jeg og min mann skulle løpe etter hverandre med malerkosten og sikte på hverandres neser, for så å spise en romantisk middag på et vakkert teppe på gulvet blandt malingspann og stiger.

Jeg har lært utrolig mye på disse årene, aller mest om meg selv. Jeg har lært at jeg ikke er den som synes det er noe stas å "sette preg på sitt eget hus", jeg synes ikke "det er sjarm med skeive tak og ujevnt panel". Jeg liker ikke "å bruke alle de fantastiske treslagene vi har, se hvordan de puster med temperaturen og forandrer farge med tiden". Gi meg Smartpanel og rette linjer, og ha det helst ferdig før jeg kommer hjem fra jobb!

Å pusse opp hus er et lite helvete. Jeg skal aldri gjøre det igjen. Den eneste formen for oppussing jeg kan gå med på, er maling og listing og kanskje, til nød, bytting av gulv. Jeg dør heller før jeg må se en ny takstol, en totomsfire (et begrep snekkerfolk slenger rundt seg i hytt og gevær og forventer at hvermannsen vet hva betyr), en rull glava eller utforinger til vinduer og dører. Sponplater og setninger som "det må bare sparkles litt" gir meg sure oppstøt, for ikke å snakke om begrepet "lekte ut litt".
Ordene "oppussing" og "litt" har ingenting med hverandre å gjøre. Ingenting er "litt" når man snakker om hus.

Jeg er dog i ferd med å se humoren i de siste fire årene. Jeg klarer å se på bildene fra den første tiden uten å få brekninger og svettetokter. Vi har klart å omgjøre noen av de verste krisene til gode historier. Det må vel bety at vi kom oss helskinnet gjennom det?

Fortsatt naiv, men i ferd med å forstå rekkevidden av å

"bare pusse, sparkle, pusse, fuge, pusse, grunne og male litt".

Intetanende om den fantastiske oppfinnelsen SMARTPANEL.

Aldri mer.