Hund, katt og elg.

For en herlig dag! Jeg våknet til grått og kaldt vær og ble skuffet fordi avisene har lovt oss sommervær denne helgen. Heldigvis kom det etterhvert, og nå har jeg vært ute i hagen i flere timer. Jeg har raka, rydda og kasta, samt klatra over kasser og søppelsekker og rot på låven for å hente ned hagemøblene våre. De har jeg vaska rene og plassert randomly på plenen. Møblene er fryktelig stygge og plenen er humpete - så alt i alt ser det bare teit ut. Men noe må man ha å sitte på inntil plenen er fin og rotting-møblene er kjøpt. (Ergo, en stund til.)

Og så har jeg selvsagt tatt bilder.

Jeg fikk lov til å ha med pus på et
bilde denne gangen. Som du ser, så var hun ikke
kjempefornøyd, men hun følte seg i det rause hjørnet i dag.
Jeg ser forøvrig også litt rar ut på dette bildet, "Hei det er da ikke meg" tenkte jeg da jeg så det, men så kom jeg på at det er det jo.

"Nå er det nok", sa pus og
overlot meg til meg selv.

Mens vi holdt på med vegger og panel og riving og sånn, så kunne vi jo ikke ha parabolen på veggen. Derfor hang den på vedskjulet. Og jeg ser jo nå at mitt vakre steinbed, sammen med restene av parabolopphenget, igrunnen ligner litt på en grav...

Buffy har sett noe ho aldri har sett før i dag, nemlig en elg. Den har visst slått seg ned her, og koser seg med det spirende gresset på jordet vårt.

Det er ikke greit å ha lange ben når man må
helt ned på bakken for å spise.

Øyekontakt!
(Kjekt med telelinse samt mange megapixler..)

Ha en fin lørdagskveld!

Kommentarer

  1. Hege - Ikke som andre mamma-blogger7. mai 2011 kl. 13:49

    ELG!! Jeg har aldri sett elg. Slikt har vi ikke her. Men vi har hjort i hagen da, som knasker alle vårblomstene hehe :)

    SvarSlett
  2. Om bloggeren7. mai 2011 kl. 13:53

    Her er så mye elg at vi godt kan dele litt med vestlandet hvis dere vil :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Hei! Så hyggelig at du vil kommentere! Bruk 'Anonym' dersom du ikke har konto, men signer gjerne med navnet ditt ;)

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvem smittet hvem med hva? Et klassisk korona-mysterium.

Vinterferien nærmet seg og jeg øynet en mulighet til å komme ut av den ensformige hjemmetilværelsen vi har vært fanget i det siste året, om enn bare for noen stakkars dager. Helsministeren og Statsministeren hadde vært ute i media og betrygget hytte-hungrige Oslo-boere om at det var helt greit, og faktisk ganske nødvendig, med en liten getaway til hytten. "Det må da gjelde sånne som meg og," tenkte jeg "selv om jeg skal sørover og ikke på hytta, men besøke foreldre jeg ikke har sett på flere måneder?". Tvilen var der, for jeg er ofte usikker på om ministrene tenker på andre enn Oslo-boerne. Men jeg slo tvilen fra meg og bestemte meg for å dra. Det var da kroppen min begynte showet. Et sårt svelg på morgenen, så senere litt sårt igjen ved lunsj. Deretter ingen sårhet før litt utpå neste dag. Men sårt svelg var likevel nok til å sette meg ut av balanse, så med ministrenes innstendige bønn om testing ved hvert minste symptom friskt i minnet, så bestilte jeg tid for å t...
Les mer

Snillisme

Bilde
Jeg tror vi ofte legger alt for mye bånd på oss i vår streben etter å bli likt av alt og alle. Eller så er det bare jeg som gjør det. Det er ikke sikkert du er enig med meg engang. Men graviditeten denne gangen har ført meg inn i et par situasjoner hvor jeg har vært i fysisk ustand til å legge bånd på meg selv, og jeg må innrømme at det har føltes utrolig befriende. Jeg er lært opp til å være høflig og serviceminded ved enhver situasjon, snu det andre kinnet til og "forstå" meg i hjel på det andre menneskets mulige bakgrunn for å oppføre seg som en dritt. I tillegg er jeg lært opp til å til enhver tid vise min beste side, svelge kameler og holde mitt potensielt dårlige humør innestengt til jeg kommer hjem og helst er alene. Aggresjon og irritasjon, ekstrem trøtthet og kort lunte er egenskaper du ikke skal ha, verken på jobb eller privat. Dæven så godt det er derfor å være så til de grader urimelig avogtil. Som da jeg brølte til en Coop-ansatt fordi de hadde "gjemt...
Les mer

Livstegn.

Bilde
Dette er jo tidenes dødeste blogg. Jeg har barn i magen og går bare hjemme og lager det ferdig. Akkurat nå er hun akkurat så stor at hun ikke klarer å slå hjul der inne lenger. Hun har kontroll på armer og ben, hører oss så vidt og kan skimte lys helt inn dit. Hun hikker, tisser og bajser muligens litt. Og så kan hun drømme. Det er uvisst om hva, ettersom hun jo umulig kan oppleve stort som trengs bearbeiding. Hun har fått et navn, men det har ikke mannen forstått helt enda. Han tror jeg fortsatt er åpen for forslag, men det er jeg ikke. Jeg vil påstå det bare er rettferdig. Jeg har foreslått et to-sifra antall navn, mens han har kommet med ett. På syv måneder. Jeg har altså jobba adskillig hardere enn han med å navngi vår ufødte, og fortjener dermed å vinne konkurransen. Jeg brukte dessuten flere dager på å vurdere hans ene, mens han han viet mine to-sifra maks ett sekund på hver. Så, crash and burn, navnet er mitt. I tillegg til å lage ferdig barnet så organiserer jeg og knyter ...
Les mer