Frostsol

Å være gravid er dritlett. De sier at man skal "lytte til kroppen sin", så jeg forsøker å lytte til kroppen min. Den sier "sov på sofaen i to timer", og jeg sover på sofaen i to timer. Den sier "spis kjempemasse", og jeg spiser kjempemasse. Den sier "du er gravid, fisk har lov til å være ekkelt", og fisk er underlig nok ekkelt. Den sier "du trenger ikke løfte den der", og jeg løfter ikke den der. Den sier "vent med å klargjøre gangen til i morra", og jeg venter med å klargjøre gangen til i morra.* Den sier "vent en dag til før du klargjør gangen", og jeg venter enda en dag. Den sier "du kan fikse gangen til helga", og jeg venter til helga med å fikse den. Dritlett! Og faktisk ikke så ulikt sånn det var før. Visste du forresten at en unge kan være  så liten?!  Sykt.  *Jeg skal pusse opp gangen..

Det har tatt meg sånn ca. fire år å innse realitetene i det å pusse opp et hus. Da vi kjøpte huset en augustdag i 2007 trodde jeg på ramme alvor vi skulle kunne feire kommende jul i nytt hus. Det skulle ta oss seks måneder før vi kunne flytte inn i en halvveis ferdig stue uten elektrisitet, og ytterligere fire år før jeg virkelig forstod realitetene i det å pusse opp et hus. I dag, den siste augustdagen i 2011, er vi fortsatt ikke ferdige. Vi er på mange måter i en ganske lik situasjon som for fire år siden; vi har nettopp flytta opp i andre etasje, vår nye lille stue, uten elektrisitet og ikke klare for julegjester. Forskjellen er dog at det ikke kommer til å føyke snø inn gjennom veggene og det kommer ikke til å dryppe vann ned langs pipa når det regner. Det vil heller ikke våkne til live ti millioner fluer når våren atter banker på døra en dag i april, ei heller vil vi måtte jakte på fugler som på underlig vis har kommet seg inn gjennom mønet og lagd reir i veggen. ...

Selv om andre etasje er i ferd med å bli både fin og hjemmekoselig, gjenstår det fortsatt masse. Barnerommet er ikke påbegynt, badet er ikke påbegynt - og trappa er fortsatt et livsfarlig stup ut i intet. Det skal vi dog begynne å gjøre noe med nå, for den må bli trygg innen vi skal løpe opp og ned der med verdifulle saker i armene. Øverste trinnet som mangler må på, teppe skal legges og rekkverk langs veggen må opp. I tillegg må den selvsagt sikres fra overetasjen med en eller annen løsning. Men min mann er blitt rene trollmannen, så jeg regner med det skal gå ganske smertefritt og bra.  Trappa sett ovenfra. At jeg ikke har tryna ned her enda er et mirakel. Trappa sett nedenfra. Vi skal ha teppe, men har ikke bestemt oss for om det blir heldekkende, løper eller fliser. Heldekkende blir finest, men det koster nok masse, masse penger... Så nå blir det atter en gang lyd av både sag og hammer i huset. Bedre blir det heller ikke når jeg skal begynne å pusse opp gangen. Den ble aldri fe...

For de spesielt interesserte: vi endte opp med å kjøpe denne vogna, en Bugaboo Cameleon. Etter en intens jakt i vogn-helvete fant vi, med god hjelp, ei vogn som ser ut til å dekke de behovene vi har. Hurra! Kjøpte den brukt gjennom Finn.no fra noen som bor her i byen, så vi dro og kikka på den først. Så nå er hvertfall noe klart til den lille jenta kommer i vinter en gang! :D Og ps, angående forrige innlegg, jeg var egentlig ikke så sint. Det bara balla litterært på seg.

Jeg er sint, skuffa og eksplosivt provosert. Eksplosivt, som i at jeg frykter puls og adrenalin skal få meg til å vokse i både høyde og bredde, gro skjegg og bart og enorme muskler, få mørkere stemme og langt, svart hår. Pumpe meg opp til en muskel på 100 kilo, med bulende blodårer og fråde om munnen. Prustende og pesende og klar til å tilintetgjøre fienden med bare et snøft. Enkelte prinsipper følger man bare! Omtrent like sint som Khal Drogo. Omtrent.

Kom og lytt til lyset når det gryr av dag Solen løfter sin trompet mot munnen. Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag; Denne dag kan bli vår beste dag! Stien som vi gikk i går er like ny, Hemmelig som ved vårt første morgengry; Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre Dagen i dag – den kan bli vår beste dag. Kom og lytt til dypet når vi ror mot dag, Hør, maneten stemmer sine strenger. Løfterik er tonen i et fiskevak, Denne dag kan bli vår beste dag! Fjorden vår er like ny og blå og blank, Blikket ditt er fritt og ryggen like rank, Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre Dagen i dag – den kan bli vår beste dag. Kjære lytt til mørke når vår dag er gått, Natten nynner over fjerne åser. Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått, Mer, kan hende, enn vi har forstått, Månen over tun og tak er like ny, Men tier stille om vårt neste morgengry. Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre Dagen i morgen skal bli vår beste dag. -Erik Bye-

I dag begynte jeg å gjøre hagen klar for høst og vinter, noe sier meg at den kommer tidlig i år. Plenen er klipt og diverse hageting er tatt inn. Bedene har fått fjerna sine døde blomster, samt siste rest av ugress. På grunn av den fuktige sommeren har mosen kommer smygende tilbake, så jeg har også kasta på litt mosedreper. Men mens jeg var inne for å spise lunsj, med det i tankene å ut igjen og kantklippe, så begynte det å regne. Og det slutta aldri. Så resten av dagen tilbrakte jeg innendørs, sammen med min gode mann og våre to late dyr. Da jeg lagde lapskaus her om dagen, ble det igjen en del hodekål. Så i dag forsøkte jeg meg på en annen tradisjonell rett, nemlig kålstuing. Jeg fikk det jammen meg til, og det smakte nesten akkurat som hjemme hos mor. Vakke hjemmelaga kjøttkaker da, men.. Og sånn bortsett fra det, så er vi stadig i sving med å gjøre det fint og praktisk i andre etasje, det er herlig hvordan vi etterhvert også kan ta den etasjen i bruk. En tur...