Piece of cake!

Å være gravid er dritlett.
De sier at man skal "lytte til kroppen sin", så jeg forsøker å lytte til kroppen min.
Den sier "sov på sofaen i to timer", og jeg sover på sofaen i to timer.
Den sier "spis kjempemasse", og jeg spiser kjempemasse.
Den sier "du er gravid, fisk har lov til å være ekkelt", og fisk er underlig nok ekkelt.
Den sier "du trenger ikke løfte den der", og jeg løfter ikke den der.
Den sier "vent med å klargjøre gangen til i morra", og jeg venter med å klargjøre gangen til i morra.*
Den sier "vent en dag til før du klargjør gangen", og jeg venter enda en dag.
Den sier "du kan fikse gangen til helga", og jeg venter til helga med å fikse den.

Dritlett! Og faktisk ikke så ulikt sånn det var før.

Visste du forresten at en unge kan være så liten?! 
Sykt. 



*Jeg skal pusse opp gangen..

Kommentarer

  1. OmniMog1. september 2011 kl. 10:14

    Haha, er det graviditeten som snakker, eller hormonene mon tro ? Jeg vil også være gravid... :/
    Men hey ! Come to think of it; når kroppen min sier "sov på sofaen et par timer", så er det fort det jeg ender opp med å gjøre uansett.

    Moralen er... ikke-eksisterende :)

    Og du har helt rett. Det mest merkmystisk og magiske jeg kan tenke meg i hele verden er hvor bittesmå mennesker er når de er...små !

    SvarSlett
  2. Om bloggeren1. september 2011 kl. 10:23

    haha med meg er det stort sett alltid hormonene som snakker, gravid eller ei ;)
    Og graviditet og latskap går utrolig bra sammen, jeg har aldri følt meg så samkjørt med omgivelsenes forventninger og egne ønsker som nå ;)

    SvarSlett
  3. OmniMog1. september 2011 kl. 10:29

    Så lenge hormonene dine formulerer seg så godt så er du tilgitt ;)
    Hahaha, høres euforisk ut, nyt det !

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Hei! Så hyggelig at du vil kommentere! Bruk 'Anonym' dersom du ikke har konto, men signer gjerne med navnet ditt ;)

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvem smittet hvem med hva? Et klassisk korona-mysterium.

Vinterferien nærmet seg og jeg øynet en mulighet til å komme ut av den ensformige hjemmetilværelsen vi har vært fanget i det siste året, om enn bare for noen stakkars dager. Helsministeren og Statsministeren hadde vært ute i media og betrygget hytte-hungrige Oslo-boere om at det var helt greit, og faktisk ganske nødvendig, med en liten getaway til hytten. "Det må da gjelde sånne som meg og," tenkte jeg "selv om jeg skal sørover og ikke på hytta, men besøke foreldre jeg ikke har sett på flere måneder?". Tvilen var der, for jeg er ofte usikker på om ministrene tenker på andre enn Oslo-boerne. Men jeg slo tvilen fra meg og bestemte meg for å dra. Det var da kroppen min begynte showet. Et sårt svelg på morgenen, så senere litt sårt igjen ved lunsj. Deretter ingen sårhet før litt utpå neste dag. Men sårt svelg var likevel nok til å sette meg ut av balanse, så med ministrenes innstendige bønn om testing ved hvert minste symptom friskt i minnet, så bestilte jeg tid for å t...
Les mer

Snillisme

Bilde
Jeg tror vi ofte legger alt for mye bånd på oss i vår streben etter å bli likt av alt og alle. Eller så er det bare jeg som gjør det. Det er ikke sikkert du er enig med meg engang. Men graviditeten denne gangen har ført meg inn i et par situasjoner hvor jeg har vært i fysisk ustand til å legge bånd på meg selv, og jeg må innrømme at det har føltes utrolig befriende. Jeg er lært opp til å være høflig og serviceminded ved enhver situasjon, snu det andre kinnet til og "forstå" meg i hjel på det andre menneskets mulige bakgrunn for å oppføre seg som en dritt. I tillegg er jeg lært opp til å til enhver tid vise min beste side, svelge kameler og holde mitt potensielt dårlige humør innestengt til jeg kommer hjem og helst er alene. Aggresjon og irritasjon, ekstrem trøtthet og kort lunte er egenskaper du ikke skal ha, verken på jobb eller privat. Dæven så godt det er derfor å være så til de grader urimelig avogtil. Som da jeg brølte til en Coop-ansatt fordi de hadde "gjemt...
Les mer

Livstegn.

Bilde
Dette er jo tidenes dødeste blogg. Jeg har barn i magen og går bare hjemme og lager det ferdig. Akkurat nå er hun akkurat så stor at hun ikke klarer å slå hjul der inne lenger. Hun har kontroll på armer og ben, hører oss så vidt og kan skimte lys helt inn dit. Hun hikker, tisser og bajser muligens litt. Og så kan hun drømme. Det er uvisst om hva, ettersom hun jo umulig kan oppleve stort som trengs bearbeiding. Hun har fått et navn, men det har ikke mannen forstått helt enda. Han tror jeg fortsatt er åpen for forslag, men det er jeg ikke. Jeg vil påstå det bare er rettferdig. Jeg har foreslått et to-sifra antall navn, mens han har kommet med ett. På syv måneder. Jeg har altså jobba adskillig hardere enn han med å navngi vår ufødte, og fortjener dermed å vinne konkurransen. Jeg brukte dessuten flere dager på å vurdere hans ene, mens han han viet mine to-sifra maks ett sekund på hver. Så, crash and burn, navnet er mitt. I tillegg til å lage ferdig barnet så organiserer jeg og knyter ...
Les mer