Tanker om Facebook.

Å formulere en statusoppdatering på Facebook er en kunst.

Men man lærer seg etter hvert hva folket vil ha.

Humor, ting som er på kanten, sleivspark og

provoserende ytringer er ofte en vinner.

Overfladisk lykke og selvskryt like så. (Alle hater de, men alle trykker 'like' likevel.)

Klaging, negativitet, sutring og antydninger blir stort sett oversett, sannsynligvis fordi de er litt pinlige å være vitne til, man skal ikke vise seg svak eller at man takler livets nedturer med annet enn et smil.

(Formidler du dog disse nedturene med en påfølgende "men jeg reiste meg jeg!" er du garantert å høste en drøss notifications.)

I dag lød min statusoppdatering som følger: "Har en pus som spiser oss ut av hus". Ikke uventet ble den semi-populær, for ja - dyr er også forholdsvis populære i statuser.

Det jeg dog EGENTLIG mente å skrive var:

"Har en katt som spiser så mye mat om dagen at jeg ikke gjør annet enn å fylle på den helsikas katteskåla, samtidig som den nevnte katt går i bena mine og mjauer som om ho aldri skulle ha fått mat i sitt korte, lange liv - mens den løpetid-stressa Leonbergeren joiner klagekoret bare for å understreke at det er urettferdig at ikke HUN også får mat hele døgnet, samtidig som jeg forsøker å steke meg lafsne ostesmørbrød i microovnen som jeg aldri helt husker hvordan jeg skrur på, fordi min bedre halvdel har forlatt meg til fordel for de grønne - og jeg fryser, men gidder ikke å dra ut for å hente ved fordi jeg er redd for å tryne på glatta og trykke ungen flat, den nevnte ungen som forøvrig trykker på både lunge og lever og gjør det umulig å verken bøye seg, sitte, gå eller puste - alt hvilket det forventes at man både får til og GJØR i løpet av en lang dag, og som man ikke får noe sympati for, for hvem har sympati med et pustende vesen, dog - jeg puster knapt heller, da nese og luftveier har bestemt seg for å krympe i takt med den voksende magen. Livet suger, det er bare dritt på TV og jeg er sur.

Anyone?"