Takk til de rare :)

I kveld vil jeg slå et slag for de rare* menneskene. De som er litt annerledes. De som skiller seg ut. De som går en litt annen vei enn de andre. De som følger samfunnet, men på sin egen måte. De som går til venstre når alle andre går til høyre og ikke minst de som utfordrer min måte å leve mitt liv på. De som stiller spørsmål, og som får meg til å lure sammen med de. De som sier høyt det alle andre tenker, men er for høflige eller redde eller dannede til å si høyt. Det som jeg er for høflig, redd eller dannet til å si høyt. Men som jeg er så hjertens enig i.

Det er ingenting som er så skuffende som å føre en samtale med en som niholder seg innenfor de fire veggene de har fått utdelt. Som klamrer seg fast og nekter å komme ut. Som holder for ørene og roper lalala når man forsøker seg på en tanke som er ny, kontroversiell, sjokkerende - rar. Når man stiller spørsmål ved selvfølgeligheter, når man utfordrer normen.

Jeg har møtt mange mennesker som har satt dype spor i meg, som har snudd opp ned på tanker og ting jeg før har tatt for gitt. Som har tilført noe nytt hos meg, provosert meg eller bare underholdt meg - men like fullt gjort livet mitt rikere. Gjort livet mindre kjedelig, for gudene vet at livet kan være dønn kjedelig noen ganger.

Om det så er professoren jeg hadde som insisterte på å kun gå i snekkerbukse og holde forelesningene barbeint. Som har fått meg til å kverulere med alle som bruker ordet 'umiddelbart' ("Det er ingenting som kan gjøres u-middelbart!"). Om det er han som dedikerte dikt høylydt i bilen før jeg engang kjente han. Om det er han som bruker så mange fremmede og rare ord i setningene sine, og som får også meg til å føle meg smartere uten at jeg egentlig vet hvordan. Om det er hun som er så lidenskapelig opptatt av navn, at jeg har fått helt prestasjonsangst ved forestående navnevalg. Om det er hun som kverulerer med det korrupte, bevæpnede politiet i Mexico og forteller om det som om det var historien om da hun skulle kjøpe melk. Om det er hun jeg hadde en lang diskusjon med om hvorfor grantrærne har akkurat fargen grønn, og som alltid finner gode, u-argumenterbare grunner til å kjøpe akkurat den, dyre tingen. Om det er han som velger å sole seg i en fremmeds hage mens han venter på at jeg skal bli ferdig. Om det er hun som ler seg ihjel av sine egne vitser som man ikke engang rekker å oppfatte, så man blir sittende å le av hun som ler istedet.

Og slike personligheter som jeg traff i kveld, en underlig skrue ved navn Hans Olav Lahlum, som skriver klassiske kriminalromaner og holdt et standup-show som kan matche den mest profesjonelle komiker, som lærte meg betydningen av ordene Menneskeflue og Satelittmenneske og som fikk meg til å smile med hjertet når det minst er en uke siden sist.

Jeg elsker rare mennesker. Og de får meg til å tenke at det er greit å av og til bli kalt rar selv. Å av og til bli kalt både umoden, barnslig og teit. For hvis det betyr at jeg i det minste har stukket foten utenfor mine fire vegger, hvis jeg bare har en promille av den rarheten som jeg selv elsker i andre mennesker, så er det verdt det.

* jeg mener 'rar' i ordets aller beste mening, så dersom noen skulle kjenne seg igjen i mine beskrivelser av dem så er det ment som et enormt kompliment - omtrent som det svenske ordet 'rar' egentlig.