Happy rain!
Jeg etterlyste Høststormen med stor H her om dagen. Vel, den har fortsatt ikke kommet. Men i kveld regner og blåser det, og det er som en svart vegg utenfor vinduet. Det er virkelig merkbart at vi har gått over på vintertid..
Men uansett vær og føreforhold; hunden skal luftes. I dag grudde jeg meg, for jeg er ikke veldig høy i hatten i mørket. Hvertfall ikke når jeg er alene hjemme. I tillegg regner det som sagt, og sofaen hørtes mer forlokkende ut enn støvler og regntøy. Aja, det var bare å hoppe i det.
På med støvler, ullgenser, regnjakke, caps og hodelykt. Regnbukse har jeg ikke, så Hello Kitty-buksa mi blei gjennomvåt innen jeg runda hushjørnet. Da jeg kom til søppeldunken så jeg ikke stort annet enn regnet gjennom det svake lyset fra hodelykta. Nervene svikta, og jeg sa til Buffy at vi måtte inn og hente mer lys. Som sagt så gjort - jeg gikk på med friskt mot med ny lommelykt. Den lyser godt - men det hjelper ikke når den plutselig svikter! I stummende mørke stod jeg der noen sekunder, før jeg kom på at jeg fortsatt hadde hodelykta på hodet. Og ved å riste lommelykta x antall ganger begynte jammen den å virke igjen også.
Nå er det sånn at jeg nok er litt underlig. Det har tatt meg 28 år å innse, men det er ikke til å stikke under en stol lenger. Og underlig som jeg er, midt mellom mørket og evigheten, med gjennombløte bukser og capsen på snei fløy det en liten lykkefugl gjennom meg.
Jeg hadde trossa frykten og vunnet over motviljen, og der og da følte jeg bare en ting: I was happy! I pissregnet! Slike øyeblikk gjør meg glad for at vi har valgt å bosette oss her - det passer min underlige sjel perfekt. :D
Det svake lyset fra huset vårt er alt man ser i Øvre Moberget..
Men uansett vær og føreforhold; hunden skal luftes. I dag grudde jeg meg, for jeg er ikke veldig høy i hatten i mørket. Hvertfall ikke når jeg er alene hjemme. I tillegg regner det som sagt, og sofaen hørtes mer forlokkende ut enn støvler og regntøy. Aja, det var bare å hoppe i det.
På med støvler, ullgenser, regnjakke, caps og hodelykt. Regnbukse har jeg ikke, så Hello Kitty-buksa mi blei gjennomvåt innen jeg runda hushjørnet. Da jeg kom til søppeldunken så jeg ikke stort annet enn regnet gjennom det svake lyset fra hodelykta. Nervene svikta, og jeg sa til Buffy at vi måtte inn og hente mer lys. Som sagt så gjort - jeg gikk på med friskt mot med ny lommelykt. Den lyser godt - men det hjelper ikke når den plutselig svikter! I stummende mørke stod jeg der noen sekunder, før jeg kom på at jeg fortsatt hadde hodelykta på hodet. Og ved å riste lommelykta x antall ganger begynte jammen den å virke igjen også.
Buffy er heller ikke høy i hatten i mørket.
Nå er det sånn at jeg nok er litt underlig. Det har tatt meg 28 år å innse, men det er ikke til å stikke under en stol lenger. Og underlig som jeg er, midt mellom mørket og evigheten, med gjennombløte bukser og capsen på snei fløy det en liten lykkefugl gjennom meg.
Jeg hadde trossa frykten og vunnet over motviljen, og der og da følte jeg bare en ting: I was happy! I pissregnet! Slike øyeblikk gjør meg glad for at vi har valgt å bosette oss her - det passer min underlige sjel perfekt. :D
I mørkret er ikkje eg heller serleg høg i hatten, og ikkje veslepels heller. Då luskar me avstad heller slukøyra og gler oss til peisvarmen heime - og den varme kroken i stua med mjuk madrass og tre kaotisk henslengde pledd å kvile på(sistnemnde er keisarpalasset til Haust - medan eg likar stramme laken og ei organisert dyne, føretrekkjer ho å krølle alle pledda sine maksimalt før ho sjølv krøllar seg saman midt oppi ussa... veldig sjarmerande å sjå på :-)
SvarSlettMen i novemberregnet og den skoddegrå dagen, derimot, er me båe i våre ess!
På med ullundertøy, ullgenser, regnbukse, regnjakke, støvlar, vottar og lue. På med selen og fram med godbitar til lomma. I dag traska me på ein einsam skogsveg i to timar, det var sludd og det var vått og det var kaldt - men hovudet var klårt i den friske lufta, kroppen passeleg varm og hunden sprang lukkeleg laus frå grøftekant til grøftekant. Heime i huset att - fyre i omnen, drikke te - og ha ein herleg fredfull kveld der hundevovsen ikkje pip og masar og er utolmodig rastlaus, MEN derimot ligg og søv som ein engel borti kroken sin.
Lukke :-)
Det er hverdagslykke, det :)
SvarSlettFantastiskt inlägg Hege!!!
SvarSlett:D Takk!
SvarSlett