Alle disse valgene!

Jeg er altfor gammel til å være emo, men i dag er jeg det. Jeg er sur og lei og har ekstremt dårlig humor. I mitt tilfelle er dårlig humor det samme som ingen humor, ettersom min vanlige humor er nettopp dårlig.
Nå er det tomt for ved inne og jeg forbanner de førti meterene det er ut til vedskjulet. Det er førti meter med glatt og iskald snø, ispedd førti meter med sviende isvind. Det betyr sko og jakke, det betyr økt puls og rennende nese. Og jeg vet at når jeg først er der ute, vil jeg føle det forventet at jeg også skal hente posten, hvilket betyr ytterligere femti meter med alt det ovenfornevnte.
Så her må det foretas vurderinger. Skal jeg hente ved sånn at jeg igjen kan få det godt og varmt i stua? Skal jeg hente posten, hvor det muligens også ligger en glad-nyhet (nemlig "House" sesong 6)? Eller skal jeg strekke meg etter ullpleddet og satse på at mannen henter alt når han kommer hjem fra jobb om to timer (og temperaturen i stua har sunket til 10).. Møkk.


Ønsker meg tilbake til Kreta! Nåå!

Kommentarer

  1. Magdalena25. november 2010 kl. 08:29

    Somliga dagar alltså... :) jag hatar att vara sur och grining, så när jag blir det försöker jag le så brett jag kan (har hört att man kan lura hjärnan att bli glad igen på det viset), men det ser nog bara sjukt galet ut, ha ha!

    SvarSlett
  2. Anonym25. november 2010 kl. 12:12

    Hent en dyne, i den varar varmen lengre ü

    - Mathias

    SvarSlett
  3. Om bloggeren26. november 2010 kl. 06:34

    Haha nei da tror jeg hjernen min hadde trodd jeg var psycho i tillegg til emo - og det hadde vært en dårlig kombinasjon :D

    Ja dyne skal jeg huske til neste gang ;)

    SvarSlett
  4. Anonym21. januar 2011 kl. 04:00

    Takk for en interessant blogg

    SvarSlett
  5. Om bloggeren23. januar 2011 kl. 11:45

    Morsomt at du synes den er interessant - slik har jeg aldri tenkt på bloggen min før ;) Takk for det!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Hei! Så hyggelig at du vil kommentere! Bruk 'Anonym' dersom du ikke har konto, men signer gjerne med navnet ditt ;)

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvem smittet hvem med hva? Et klassisk korona-mysterium.

Vinterferien nærmet seg og jeg øynet en mulighet til å komme ut av den ensformige hjemmetilværelsen vi har vært fanget i det siste året, om enn bare for noen stakkars dager. Helsministeren og Statsministeren hadde vært ute i media og betrygget hytte-hungrige Oslo-boere om at det var helt greit, og faktisk ganske nødvendig, med en liten getaway til hytten. "Det må da gjelde sånne som meg og," tenkte jeg "selv om jeg skal sørover og ikke på hytta, men besøke foreldre jeg ikke har sett på flere måneder?". Tvilen var der, for jeg er ofte usikker på om ministrene tenker på andre enn Oslo-boerne. Men jeg slo tvilen fra meg og bestemte meg for å dra. Det var da kroppen min begynte showet. Et sårt svelg på morgenen, så senere litt sårt igjen ved lunsj. Deretter ingen sårhet før litt utpå neste dag. Men sårt svelg var likevel nok til å sette meg ut av balanse, så med ministrenes innstendige bønn om testing ved hvert minste symptom friskt i minnet, så bestilte jeg tid for å t...
Les mer

Snillisme

Bilde
Jeg tror vi ofte legger alt for mye bånd på oss i vår streben etter å bli likt av alt og alle. Eller så er det bare jeg som gjør det. Det er ikke sikkert du er enig med meg engang. Men graviditeten denne gangen har ført meg inn i et par situasjoner hvor jeg har vært i fysisk ustand til å legge bånd på meg selv, og jeg må innrømme at det har føltes utrolig befriende. Jeg er lært opp til å være høflig og serviceminded ved enhver situasjon, snu det andre kinnet til og "forstå" meg i hjel på det andre menneskets mulige bakgrunn for å oppføre seg som en dritt. I tillegg er jeg lært opp til å til enhver tid vise min beste side, svelge kameler og holde mitt potensielt dårlige humør innestengt til jeg kommer hjem og helst er alene. Aggresjon og irritasjon, ekstrem trøtthet og kort lunte er egenskaper du ikke skal ha, verken på jobb eller privat. Dæven så godt det er derfor å være så til de grader urimelig avogtil. Som da jeg brølte til en Coop-ansatt fordi de hadde "gjemt...
Les mer

Livstegn.

Bilde
Dette er jo tidenes dødeste blogg. Jeg har barn i magen og går bare hjemme og lager det ferdig. Akkurat nå er hun akkurat så stor at hun ikke klarer å slå hjul der inne lenger. Hun har kontroll på armer og ben, hører oss så vidt og kan skimte lys helt inn dit. Hun hikker, tisser og bajser muligens litt. Og så kan hun drømme. Det er uvisst om hva, ettersom hun jo umulig kan oppleve stort som trengs bearbeiding. Hun har fått et navn, men det har ikke mannen forstått helt enda. Han tror jeg fortsatt er åpen for forslag, men det er jeg ikke. Jeg vil påstå det bare er rettferdig. Jeg har foreslått et to-sifra antall navn, mens han har kommet med ett. På syv måneder. Jeg har altså jobba adskillig hardere enn han med å navngi vår ufødte, og fortjener dermed å vinne konkurransen. Jeg brukte dessuten flere dager på å vurdere hans ene, mens han han viet mine to-sifra maks ett sekund på hver. Så, crash and burn, navnet er mitt. I tillegg til å lage ferdig barnet så organiserer jeg og knyter ...
Les mer