Frostsol

I går var det første søndag i advent, hvilket betyr at det nærmer seg jul med stormskritt. Bokstavelig talt, faktisk, ettersom stormen "Berit" har herja over hele landet de siste dagene. Hun var så vidt innom her også i går, sammen med snø og hagl føyka hu over gården vår. Vurderte å lukke alle ventilene i huset da vi nesten ikke hørte oss selv tenke på grunn av ulingen. Pus ble forstyrra i skjønnhetssøvnen sin og Buffy pep urolig som den pysa ho innerst inne er. Men nå er det stille, mildt og snøfritt igjen. Ideelle forhold, hadde det ikke nærma seg jul.. I kveld skal julestjernene opp i vinduet. Skulle egentlig gjort det i går, men da hadde jeg så lite julestemning at jeg ikke gadd. Vil ikke påstå at stemningen er særlig merkbar i dag heller. Jeg er mer gira over det faktum at vårt nye rekkverk til trappa kommer opp i dag! Fabrikklagd og skinnende. Trappa - som i utgangspunktet så helt forferdelig ut - ser nå superfin ut, og det er endelig trygt å gå i den også. Og så ha...

Å formulere en statusoppdatering på Facebook er en kunst. Men man lærer seg etter hvert hva folket vil ha. Humor, ting som er på kanten, sleivspark og provoserende ytringer er ofte en vinner. Overfladisk lykke og selvskryt like så. (Alle hater de, men alle trykker 'like' likevel.) Klaging, negativitet, sutring og antydninger blir stort sett oversett, sannsynligvis fordi de er litt pinlige å være vitne til, man skal ikke vise seg svak eller at man takler livets nedturer med annet enn et smil. (Formidler du dog disse nedturene med en påfølgende "men jeg reiste meg jeg!" er du garantert å høste en drøss notifications.) I dag lød min statusoppdatering som følger: "Har en pus som spiser oss ut av hus". Ikke uventet ble den semi-populær, for ja - dyr er også forholdsvis populære i statuser. Det jeg dog EGENTLIG mente å skrive var: "Har en katt som spiser så mye mat om dagen at jeg ikke gjør annet enn å fylle på den helsikas katteskåla, samtidig som den n...

I dag var vi på svangerskapskurs. Temaet var fødselen, og det var elleve vaggende førstegangsfødende som sammen med sine utkårede trykket seg sammen i et altfor lite rom. Jordmora (hun uten humor, vet du) rigget seg til med en gammel overhead og sine ti år gamle notater, og begynte forestillingen. Jeg har holdt noen "foredrag" i mitt liv, og vet hvor utrolig kjedelig og umotiverende det er å snakke for en forsamling som ikke gir noen tilbakemeldinger på det du snakker om. Derfor så jeg det som min plikt å svare da jordmora spurte oss om hva vi forbant med ordet fødsel. "Smerte!" sa jeg høyt og tydelig. Det var som om det gikk et sus gjennom rommet, jeg følte ti blikk i nakken, jordmora så nervøst rundt seg og jeg innså at jeg hadde tråkka rett i salaten. Riktig svar var selvsagt " opplevelse " og " at jeg endelig skal få møte barnet mitt ". Minus i boka til meg. Hvorfor nitti prosent av resten av forestillinga handla om smerter og smertelin...

Jeg har fått noe så kjedelig som en jordmor uten humor! Hun er en svært erfaren og dyktig jordmor som tar både meg og min mann på alvor, men min fremgangsmåte når noe er nytt og ukjent og litt skummelt, er å lage så mye fjas rundt det at det nesten blir borte i bare tull og tøys. Noen ganger er det godt når folk ser gjennom humoren og fanger opp alvoret, mens andre ganger - når man snakker om kleine ting - så er det fint om vi kan le det bort så fort som mulig. Men jeg har fått en slik jordmor som synes alt er så vakkert og naturlig. Som ser på meg med store, sårede øyne når jeg forsøker meg på en spøk med moder jords største underverk. Greit nok at det meste er naturlig, men det er jaggu meg ikke alt som er vakkert! Nå har jeg gått inn i graviditetens siste fase. Den fasen hvor alt skjer, og alt kan skje. Plutselig teller jeg enda flere dobbelthaker enn før, og føler meg andpusten når jeg står rett opp og ned. Å sove er en kunst i seg selv, og kn...

I kveld vil jeg slå et slag for de rare* menneskene. De som er litt annerledes. De som skiller seg ut. De som går en litt annen vei enn de andre. De som følger samfunnet, men på sin egen måte. De som går til venstre når alle andre går til høyre og ikke minst de som utfordrer min måte å leve mitt liv på. De som stiller spørsmål, og som får meg til å lure sammen med de. De som sier høyt det alle andre tenker, men er for høflige eller redde eller dannede til å si høyt. Det som jeg er for høflig, redd eller dannet til å si høyt. Men som jeg er så hjertens enig i. Det er ingenting som er så skuffende som å føre en samtale med en som niholder seg innenfor de fire veggene de har fått utdelt. Som klamrer seg fast og nekter å komme ut. Som holder for ørene og roper lalala når man forsøker seg på en tanke som er ny, kontroversiell, sjokkerende - rar. Når man stiller spørsmål ved selvfølgeligheter, når man utfordrer normen. Jeg har møtt mange mennesker som har satt dype spor i meg, som har...

Jeg har innsett at soverommet vårt ikke har yin og yang i balanse, ei heller et snev av feng shui. Jeg brukte natten på å google det, ja du hørte riktg, natten. Fordi jeg ikke sov. Og fordi jeg ikke sover i det hele tatt når jeg er alene hjemme. De første nettene med dårlig søvn overlever jeg ved å overbevise meg selv om at jeg ikke trenger så mye søvn. Jeg er en råtass som fint kan gå dagesvis med to timer sammenlagt søvn. De neste nettene forløper dog noget panisk. Som i natt. Jeg åpnet først ett vindu. Så ett til, i håp om at den friske høstlufta skulle sende meg rett inn i drømmeland. Da så ikke skjedde og jeg heller ble liggende våken og irritere meg over rullegardina som slo inntil vinduet pga gjennomtrekken, lukket jeg det ene igjen. Så vurderte jeg muligheten for at det var for mørkt, men innså kjapt at det var lite å gjøre med det ettersom det var mørkt som i graven ute, og eneste løsning var å ha på litt lys - og det er selve oppskriften på null søvn. Så etter noen timer med ...