Hest, katt, hund og vinter.

Det har vært frost, det har vært snø, det har vært glatt. Så kan vi ikke bare si oss ferdige med vinteren, og hoppe rett til våren???
Sukk.
Er det flere enn meg som ikke ser lyst på en lang og mørk vintersesong? For sesongen synes å bli lengre og lengre for hvert år. Jeg elsker Norge, og jeg ville ikke byttet bort årstidene våre mot NOE, men en måned kortere vinter hadde ikke vært å forakte.

Det har ikke skjedd så mye spennende i det siste. Buffy vokser seg stor og fin, nå er ho for tung for at jeg klarer å løfte henne. Ho er verdens snilleste, og jeg er så utrolig glad for at vi tok sjansen på å få hund - det går jo utmerket! :)

Pus er fortsatt Prinsessa i huset, da. Ho får maten sin servert på fat, på sitt eget rom. Senga vår er hennes område, der sover ho sammen med oss nesten hver natt. Når hun skal inn etter å ha vært ute, hopper hu opp på vinduskarmen utenfor kjøkkenvinduet, og der sitter hu til en av oss kommer og LØFTER hu inn. Det går også veldig bra med pus og hund, jeg tror vi har verdens mest tolerante katt! Ho lar Buffy snuse og pirke, uten å lee på et øye. Ikke sjelden legger ho seg rett og slett ned på gulvet, maler og gjør seg til - skulle nesten tro ho var litt forelska i denne hunden vår ;)
På søndag som kommer får jeg tilbake de to, fine Islandshestene "mine"! Det er jaggu så lenge siden jeg gav de fra meg, at jeg nesten har glemt de begge to. Stjarni og Yggdrasil. Er ikke klar en plass for å få to hester plutselig, haha, men jeg regner med det går seg til. Stallen er klar, sagflisa er klar, høyet er klart og innhegninga står der. Så det er bare min mentale innstilling som må justeres litt, så er jeg hesteeier igjen! Blir BRA! Gleder meg til å se Buffys reaksjon på de også - har en liten plan om at ho skal bli såpass godt vant at ho kan være med meg ut på ridetur! Er litt skummelt med hestehøver og den klønete hunden, så vi får ta det rolig..

Og huset? Det er fortsatt et helvetes bomba horehus. Hverken mer eller mindre, haha! Men det går jo framover da. ...

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Hei! Så hyggelig at du vil kommentere! Bruk 'Anonym' dersom du ikke har konto, men signer gjerne med navnet ditt ;)

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvem smittet hvem med hva? Et klassisk korona-mysterium.

Vinterferien nærmet seg og jeg øynet en mulighet til å komme ut av den ensformige hjemmetilværelsen vi har vært fanget i det siste året, om enn bare for noen stakkars dager. Helsministeren og Statsministeren hadde vært ute i media og betrygget hytte-hungrige Oslo-boere om at det var helt greit, og faktisk ganske nødvendig, med en liten getaway til hytten. "Det må da gjelde sånne som meg og," tenkte jeg "selv om jeg skal sørover og ikke på hytta, men besøke foreldre jeg ikke har sett på flere måneder?". Tvilen var der, for jeg er ofte usikker på om ministrene tenker på andre enn Oslo-boerne. Men jeg slo tvilen fra meg og bestemte meg for å dra. Det var da kroppen min begynte showet. Et sårt svelg på morgenen, så senere litt sårt igjen ved lunsj. Deretter ingen sårhet før litt utpå neste dag. Men sårt svelg var likevel nok til å sette meg ut av balanse, så med ministrenes innstendige bønn om testing ved hvert minste symptom friskt i minnet, så bestilte jeg tid for å t...
Les mer

Snillisme

Bilde
Jeg tror vi ofte legger alt for mye bånd på oss i vår streben etter å bli likt av alt og alle. Eller så er det bare jeg som gjør det. Det er ikke sikkert du er enig med meg engang. Men graviditeten denne gangen har ført meg inn i et par situasjoner hvor jeg har vært i fysisk ustand til å legge bånd på meg selv, og jeg må innrømme at det har føltes utrolig befriende. Jeg er lært opp til å være høflig og serviceminded ved enhver situasjon, snu det andre kinnet til og "forstå" meg i hjel på det andre menneskets mulige bakgrunn for å oppføre seg som en dritt. I tillegg er jeg lært opp til å til enhver tid vise min beste side, svelge kameler og holde mitt potensielt dårlige humør innestengt til jeg kommer hjem og helst er alene. Aggresjon og irritasjon, ekstrem trøtthet og kort lunte er egenskaper du ikke skal ha, verken på jobb eller privat. Dæven så godt det er derfor å være så til de grader urimelig avogtil. Som da jeg brølte til en Coop-ansatt fordi de hadde "gjemt...
Les mer

Livstegn.

Bilde
Dette er jo tidenes dødeste blogg. Jeg har barn i magen og går bare hjemme og lager det ferdig. Akkurat nå er hun akkurat så stor at hun ikke klarer å slå hjul der inne lenger. Hun har kontroll på armer og ben, hører oss så vidt og kan skimte lys helt inn dit. Hun hikker, tisser og bajser muligens litt. Og så kan hun drømme. Det er uvisst om hva, ettersom hun jo umulig kan oppleve stort som trengs bearbeiding. Hun har fått et navn, men det har ikke mannen forstått helt enda. Han tror jeg fortsatt er åpen for forslag, men det er jeg ikke. Jeg vil påstå det bare er rettferdig. Jeg har foreslått et to-sifra antall navn, mens han har kommet med ett. På syv måneder. Jeg har altså jobba adskillig hardere enn han med å navngi vår ufødte, og fortjener dermed å vinne konkurransen. Jeg brukte dessuten flere dager på å vurdere hans ene, mens han han viet mine to-sifra maks ett sekund på hver. Så, crash and burn, navnet er mitt. I tillegg til å lage ferdig barnet så organiserer jeg og knyter ...
Les mer